De handler om den første byen som måtte kjenne atombombens massedødelige kraft, der det første ble skrevet av Tarjei Vesaas i 1947, og det andre ble skrevet av Jens Bjørneboe i 1968. Dette gjør at de ble skrevet med tjue års mellomrom, Vesaas skrev diktet rett etter andre verdenskrig, men Bjørneboe sitt var mer under den kalde krigen.
Disse diktene er det du kan nærmest komme en sterk kontrast, der Vesaas sitt er mørkt, dystert og får frem de grufulle handlingene som skjedde i Hiroshima i 1945. Bjørneboe derimot, skriver en munter vise som har en lett og fin stemning. Hadde du aldri hatt noen undervisning innenfor historie, og skulle ha lest hans dikt ville du mest sannsynlig trodd Hiroshima aldri fikk oppleve denne bomba.
Dette er kanskje en av de mest historiske dagene innenfor menneskets håpløse forsøk på å ta knekken på hverandre, og Hiroshima blir et uskyldig offer.
Vesaas er svært god til å skildre kaoset på en måte som får deg til å føle stemningen - selv om du sitter trygt i din egen stue. Han skriver rolig, kontrollert og holder seg til enkle setninger proppfylt med adjektiv.
Bjørnebo har en nydelig måte til å skildre omgivelsene som var før bomben falt - og gir deg en følelse av at ondskapen omsluttet Hiroshima sommeren 1945, og hvordan noe så nydelig kan utslettes på et øyeblikk.
